Kritikk av politiserte dommere

jonI sin essaysamling "Norge mitt Norge" stilte Jens Bjørneboe spørsmålet: Har juristene sjel? Offentlig kritikk av dommerstanden døde ut omtrent samtidig som Bjørneboe døde i 1976, til tross for at det er mye å kritisere.

I Norge tas ikke rettssakene opp på lydbånd eller video. Man bruker heller ikke stenografer. Når en rettssak er over, så er det ingen som kan gå inn å sjekke hva vitnene fortalte. Hvorfor er det slik? Fritz Moen-saken er det eneste kjente tilfelle av dobbelt justismord i Europa. Er det tilfeldig at vi har en slik ekkel Europarekord?

Kanskje er Jon Gulbrandsens bok "Norske ruiner i utvalg" et tegn på at forlagene nå er i ferd med å innse behovet for et kritisk søkelys på domstolene? Gulbrandsen hevder at de mest notoriske lovbryterne her i landet er dommere. Dette har nok mange før ham fornemmet, uten at de har greid å sette ord på det, like elegant som Gulbrandsen har gjort.

Den kanskje sterkeste beretningen er forfatterens eget møte med det norske rettsvesenet, som overlot barna hans til en alvorlig sinnssyk mor og slik ødela en hel familie, etter alt å dømme av politiske årsaker.  En familie som før hendelsen besto av to suksessrike akademikere og to veltilpassede barn.  Det hører også med til historien at hele statsapparatet, fra rettsvesen, helsevesen, barnevern til NAV, fraskriver seg ethvert ansvar for en historie de selv har vært hovedaktører i.

Forfatterens egen historie burde alene være nok til å så tvil om den norske statsforfatningen, og da spesielt rettsvesenet, men forfatteren går videre, og sannsynliggjør at denne typen rettsavgjørelser langt fra er uvanlige, men tvert om danner normen i norsk rettspraksis. Syphilia Morgenstierne (alias Mari Toft), kommenterer bokens kapittel 2 med å si at forfatteren "har levert en helt sensasjonelt god og personlig og oppsiktsvekkende beretning, ikke fordi opplevelsen er enestående, men nettopp fordi den har generell gyldighet og samtidig er personlig skrevet og med intelligens og humor, og utrolig nok blottet for offerets selvmedlidenhet selv om det er uhyggelige ting han beskriver."

Den samme opplevelsen sitter igjen etter å ha lest også de andre kapitlene i boken, enten det gjelder Norges høyst fortjente jumboplass innenfor skole, forskning og næringsliv, eller det gjelder kirkens tanketomme og selvtilfredse utlegginger av åndelige sannheter. Forfatteren plasserer ansvaret primært hos norske politikere, sekundært hos en del interessegrupper, men legger også noe av skylden på den norske folkesjelen.  Men han stopper ikke med dette; det foreslås konkrete og til tider konstitusjonelle løsninger, både i deler av kapittel 1 og i slutten av kapittel 4. 

Boken anbefales varmt til alle som er samfunnsengasjerte, og spesielt til politikere og jurister, enn skjønt det sier seg selv at de to siste neppe vil stå først i bokkøen. Her er noen utdrag fra Norske ruiner i utvalg:

mac"Hydrodirektøren som takket nei til et forskningssamarbeid med Boeing hadde forresten et økenavn blant de ansatte; de kalte ham 'Teller'n', fordi alt han kom over, skulle telles.  Øyensynlig var han av den oppfatning at dersom et problem først kunne omgjøres til tall, så kunne det senere også løses ved hjelp av en kalkulator.  Oppfatningen synes å være rådende blant både økonomer og organ-isasjonsteoretikere, og i dag finnes disse overalt i samfunnet, til og med i militæret, hvor de ivrigste allerede har rukket å havne i historiebøkene.  Mest kjent er Robert McNamaras forsøk på å legge strategien for Vietnam-krigen med de samme metodene han hadde ledet Ford Motor Company.  "Etter alle målbare størrelser vinner vi denne krigen," konkluderte han, etter å ha vært på lynvisitt i Sør-Vietnam med notatblokk og regnestav.

Denne noe underlige trosretningen kalles på engelsk for 'New Public Management', men på norsk er den kjent som 'MRS' eller 'Mål og Resultat Styring'.  Hele den norske statsforvaltningen er underlagt dette systemet, og er i hovedsak forklaringen på suksessen til slike etater som NSB, Jernbaneverket, NAV og UDI.  Tidligere universitetsdirektør Hanne Harlem er også en av dem som bekjenner seg til tellemetoden, blant annet skulle hun telle seg frem til hvor godt Universitetet i Oslo fungerte ved hjelp av en 24-punkters liste over tellbare mål.  Her er tre av dem; 1) Studenter pr vitenskapelig årsverk pr år.  2) Antall omvisninger av skoleklasser og 3) Andel kvinner i faste vitenskapelige stillinger.   Resultatet vil sikkert etter hvert bli både flere kvinnelige ansatte og flere besøkende skoleklasser, men flere Nobelpriser blir det neppe.  Men det var vel heller ikke hensikten.  I alle fall flykter talentene gjerne til utlandet, slik Terje Lohndal gjorde, da han meldte overgang fra Universitetet i Oslo til University of Maryland.  Men UiOs rektor, Ole Petter Ottersen, beroliger med at "Vi kan ikke på død og liv holde på alle talenter" (Aftenposten, 28. januar 2010).

Heller ikke sykehus eller barnehager slipper unna disse menneskene; studenter og barn så vel som pasienter skal nå betraktes som 'kunder' og driften skal kvalitetssikres gjennom kursing i internfakturering, prosjektstyring og bestiller/utfører modeller.  Resultatet er blant annet at St. Hanshaugen i Oslo legger ned et SFO-tilbud for funksjonshemmede barn og at Helse Førde nedprioriterer ortopedipasienter fra eget fylke.  Sven Bue Berger og Jon Bolstad gir oss begrunnelsene: "Kundegrunnlaget er ikke godt nok" og "Pasienter fra eget fylke genererer mindre inntekter enn pasienter fra andre fylker".  Igjen er det bokførerlogikken og revisorvisjonene som skal forme fremtiden vår, og ikke forstand, kreativitet eller hjertelag. 

Likevel kan symptomene noen ganger til forveksling minne om det motsatte, som da UDI saboterte sin egen politiske ledelse og lot 200 irakere få bli i Norge.  Hjertelag?  Slett ikke - utvalget som gransket saken ga denne forklaringen: UDI hadde ikke hørt på politikerne sine, fordi de fulgte MRS-rutiner i stedet, blant annet ved at de hadde et "ensidig fokus på produksjon og saksavvikling" (Dagbladet, 27. januar 2007).

På den andre siden har domstolene helt på egen hånd utviklet et skrekkregime som bryter radikalt med alminnelige folks rettsfølelse, men når de i tillegg begår regulære lovbrudd, kan det være betimelig å spekulere over mulige motiver.  Tore Sandbergs henvisninger til skifteretten antyder økonomiske motiver, men dette er neppe tilfellet i privat- eller strafferettslige saker, så motivene må være flere. 

Kvinnerettslige hensyn er en annen aktuell kandidat, kanskje spesielt i barnefordelingssaker, noe som også sannsynliggjør politiske motiver.  Dette styrkes av et forhold som påtales av statsviter og professor ved Universitetet i Bergen, Gunnar Grendstad, som gjennom et forskningsprosjekt har avdekket at Høyesterettsdommere som er utnevnt av Arbeiderpartiet, har en tendens til å dømme i favør av staten og å sette individuelle menneskelige hensyn til side.  Grendstad utdyper det på denne måten: "Høyesterett kan betraktes som et politisk organ når den i siste instans avgjør vinnere og tapere i kampen om ressurser og rettigheter i samfunnet."   Stoltenberg II-regjeringens forsøk på å etterlikne norske redere for 21 milliarder kroner led nederlag i Høyesterett, men det er interessant å merke seg at de fem dommerne som stemte for regjeringens standpunkt, alle var utnevnt av Arbeiderpartiet (Aftenposten, 13. februar 2010).  I dette ligger politikernes kanskje aller største bedrag, nemlig forestillingen om at statsmakten er delt mellom Storting, Regjering og Domstoler, et bedrag så grovt at det faktisk er gjengitt i samtlige av skolens lærebøker, og får lov til å stå der.

rolandMen hva da med de tilfellene hvor dommere begår overlagte justismord eller frikjenner like overlagte lovbrytere?  Kvinnepolitiske hensyn kan her bare forklare et fåtall av saker, slik som når fedre dømmes for overgrep mot barn på grunnlag av påstander fra mødre som vil skilles. 

Med referanse til frikjenning av råkjørere, er det i eksempelet foran godtgjort at lovbryteren var millionær og tilhørte samfunnets øverste kretser.  I tillegg kommer de berømte stortingspensjonistene, hvor Kjell Magne Bondeviks sak blir henlagt, mens en kvinne fra Alta under identiske forhold blir dømt (Aftenposten, 10. mars 2009).  Med dette er kriteriene for kameraderi også på plass.  Alternativet er god gammeldags dumhet, men dette er vel det eneste seleksjonen av dommere kan garantere at det ikke er.  Kameraderi blir dermed den tredje kandidaten. 

Men hvordan klarer dommere å idømme straff når den dømte verken er skyldig eller er motpart til verken kvinner eller kamerater?  Antakelig er noen av disse tilfellene et resultat av jussens noe særegne form for logikk, slik som i Tengs-saken, men både egne og andres observasjoner (eksempelvis sorenskriver Carl-Hugo Lunds rapport) indikerer at det også kan ligge et element av maktberuselse i hva de foretar seg.  Frekvensen av aggressive følelsesutbrudd hos dommere i retten er påtakelig og kan være en indikasjon på at rettssalene i stor grad brukes til å utøve dominans, og ikke til objektive avveiinger av argumenter, slik fru Justitia skal gjøre.  Fenomenet er alminnelig kjent, også utenfor landets grenser, og later til å være et karaktertrekk hos historiens mest beryktede dommere, slik som den fremtredende tyske juristen, dr. Roland Freisler.  Kandidat fire og fem blir dermed de noe ulne begrepene juss og maktberuselse, men la oss for enkelthets skyld kalle det jussrus."

   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤   ¤¤¤

Fra "Norske ruiner i utvalg" tilbake til Jens Bjørneboes spørsmål: Har juristene sjel?

Bjørneboe skriver: "Ja, de har sjel, men den er annerledes enn hos andre mennesker, i og med at juristers rettsbegrep ikke som hos vanlige folk er knyttet til moral, eller: "Rett-og-Rettferdighet", men til helt underordnede, faglige detaljspørsmål. Det angår hele landet at visse strafferettslige reformerer er nødvendige, - bare unntatt én befolkningsgruppe: Nemlig juristene!"

 
Norske ruiner i utvalg kan kjøpes hos Tanum.no 

 

 

AddThis Social Bookmark Button

Om Bortført.no

Bortført.no er en nettside som er laget av foreldre med barn bortført utenlands.
  • Bortført-nettverket kan gi deg råd og hjelp basert på erfaringer.
  • Akutt situasjon ring politiet 02800.
  • Er du usikker på hva en barnebortføring er? Les  mer her
  • Kontaktpersoner Kjell Schevig: 915 81 146 kjellis@online.no og Tommy Hoholm: 992 68 144 tommyhoholm@gmail.com. Fluent English speaking advisor Julie Muren: 984 89 181 juliemuren@mail.com 

Bortført fondet

Bortført-fondet er en ideell forening med formål å samle inn midler for å hjelpe foreldre som er belastet med store kostnader, samt drive aktiv forbygging mot barnebortføring fra Norge.

Les mer om Bortført-fondet