Systemfeilene - hvorfor blir så mange barn bortført?

kafka Norske myndigheter har ingen helhetlig plan for å forhindre internasjonal barnebortføring. Den dramatiske økningen av barnebortføringer vi nå er vitne til skyldes hovedsaklig treghet, slurv og likegyldighet fra våre myndigheter.

Her presenter vi som har opplevd å miste barn systemfeilene:


Blind tro på Haagkonvensjonen

Om lag 75 and har forpliktet seg til Haagkonvensjonen "for å sikre at barnet umiddelbart blir brakt tilbake til den stat der det har sitt bosted, samt å sikre vern av samværsretten." Dette kan virke betryggende, med virkeligheten er ofte at barn ikke umiddelbart sendes tilbake og at foreldrene isteden ender i årelange rettsforhandlinger.

Haagkonvensjonen har nemlig en mengde unntaksbestemmelser. Lokale domstoler står helt fritt til å avgjøre at barnet skal bli værende i utlandet. I ett tilfelle førte dette til at en vestlig domstol valgte å ikke returnere et bortført barn, fordi klimaet i Norge er for kaldt. De vanligste årsakene for at utenlandske domstoler motsetter seg å returnere norske barn, er at det har gått for lang tid, at barnet har funnet seg til rette i sitt nye hjemland eller at barnet ikke lenger forstår norsk. Når utenlandske domstoler har tatt sin beslutning, benyttes konvensjonen som et verktøy til å renvaske bortføringen i ettertid og legge foreldretvisten død.

Underholdningsbidrag til kidnappere

NAV Utland innkrever bidrag fra norske fedre og overfører pengene til kidnappere i utlandet. NAV mener at det er til barnets beste at kidnappere belønnes med pengegaver, ut ifra en forestilling om at pengene forvaltes på barnets vegne - av den som barnet oppholder seg hos. Problemet er at verken NAV eller norske myndigheter forøvrig vet noe om barnas livssituasjon i utlandet.

sedlerI  Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika kan man oppleve kulturer hvor barn fra brutte ekteskap ikke blir behandlet godt. Om moren gifter seg på nytt risikerer barna å bli satt igjen hos slektninger eller på barnehjem og brukt som økonomiske vinningsobjekter. Våre myndigheters naivitet og pengestøtte kan ødelegge barnas mulighet til retur, skolegang, velferd og foreldrekontakt.

Nav Utland har i alle år gitt mødre pengestøtte, mens utenlandske fedre ikke har blitt belønnet for sin selvtekt. Da er det kanskje ikke så rart at 80 % av bortføringene her i landet begås av mødre, og det er heller ikke til å undres over at vi har svært mange bortføringer i forhold til folketallet?


Utenrikstjenesten bør sende observatører

Justisdepartementet skriver: "Den norske stat har ingen jurisdiksjon i utlandet, og norske myndigheter har derfor ingen mulighet til å direkte gripe inn i og påvirke prosesser i utlandet."

dommerLikevel kan norske myndigheter markerer sin tilstedeværelse, men det gjør de ikke. Mange norske foreldre har opplevd  summariske rettsbehandlinger i utlandet. Utenlandske dommere sitter på all maktet, og når de ser at norske myndigheter ikke følger med i prosessen så er det selvsagt mes behagelig for dem å ta parti med sin egen borger.

Man kunne ha økt sjansen for rettferdige rettsprosesser betraktelig ved å sende observatører fra utenriksstasjonene. Men dette gjøres bare unntaksvis, og gjerne i saker som har drøyd så lenge at tilbakeføring likevel ikke er sannsynlig.


Politiets unnlatelsessynder

Hurtig internasjonalt politisamarbeid er den beste sjansen man har til å få tilbake bortførte barn: Handles det innen 100 dager, kan tilbakeføring ordnes uten rettsbehandling i utlandet. Derfor er den groveste systemfeilen; at politiet unnlater anmeldelser om barnebortføringer. Slik at norsk politi blir det første, og største, hinderet foreldre møter når deres barn er bortført

wiggum
Haagkonvensjonen har som intensjon å returnere barnet, og at domstolen i opprinnelseslandet skal avgjøre hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen. Men politiet snur problemstillingen på hodet og krever at den gjenværende forelderen tilkjennes daglig omsorg av retten i Norge - før de er villige til å registrere anmeldelsen. Dermed får kidnapperne fra et halvt til ett års forsprang, og den norske forelderen henvises til lange, kostbare, og som oftest, håpløse rettsprosser i utlandet. Spesielt fedre møter svært liten fortåelse av utenlandske dommere. Paradoksalt er systemfeilen i politiet ikke bare den største, men også den enkleste å løse - om Justisdepartementet bare tar seg bryet med å utarbeide standard retningslinjer for hvordan politiet skal agere ved internasjonal barnebortføring.


Manglende åpenhet om internasjonal barnebortføring

Departementene har lagt ut statistikk som viser antall bortføringer. Statistikken viser imidlertid ikke hvorfor noen barn blir returnert og andre ikke. Skyldes det politiaksjoner, konvesjonsavgjørelser? Har foreldrene blitt enige? Er barn kidnappet tilbake? Hvilket kjønn har foreldrene? Har mødre større muligheter til tilbakeføring enn fedre?

Publikum, presse eller foreldre får ikke vite noen detaljer. Barnebortføringssakene voktes som om de er hemmeligheter som kan true rikets sikkerhet. Hvorfor?

Det offisielle tallet barnebortføringer fra Norge anslås å ligge rundt barn 50 per år. Den offisielle statistikken over barnebortføring fra Norge stemmer ikke. Justisdepartementet våger ikke å innrømme det totale omfanget av barnebortføring. Politiet er restriktive med å motta anmeldelser, og således blir ikke alle bortføringene registrert. I november 2009 ble Bortført.no kontaktet av en far fra Bergen med to barn bortført til Chile i januar 2008. Faren anmeldte bortføringen både til politiet og barnevernet - men ingen ville hjelpe ham. Bortføringen til Chile er ikke å finne i departementenes statistikk fordi politiet meldte aldri saken videre. Hvor mange flere slike saker ligger gjemt hos politi og lensmenn?

I myndighetenes offisielle statistikk utelates alle sakene hvor foreldre har måttet gi opp i utenlandske domstoler. Haagkonvensjonen brukes ikke bare til tilbakeføring av bortførte barn, konvensjonen brukes vel så ofte til juridisk renvasking av selvtekten. Utenlandske domstoler står helt fritt til å avgjøre at barnet skal bli værende - uten noen god begrunnelse. Slike saker blir registrert som forlik, såfremt de ikke er anket til Høyesterett i landet barna er bortført til. For å pynte videre på statistikken har departementet bare valgt å registrere forlik med positivt utfall, og utelatt forlik med negativt utfall. Likeså inkluderes barn som er tilbakeført av foreldrene selv eller av private sikkerhetsbyråer. For selv om departementet fraråder å ordne opp på egen hånd, tar de gjerne æren for slike operasjoner, såfremt utfallet er positivt.

Kompetansen og ansvaret bør samles

I dag er ansvaret for barnebortføringssaker spredt rundt mellom fire departement og det finnes ingen helhetlig strategi for hvordan internasjonal barnebortføring skal bekjempes. Justisdepartementet har ansvaret for bortføringer til konvensjonsland. Utenriksdepartementet tar seg av land som ikke har signert Haagkonvensjonen eller lignende avtaler. Barne- og likestillingsdepartementet er ansvarlig for lovgivningen. Arbeids- og inkluderingsdepartementet sørger for at norske myndigheter biter seg selv i halen, ved at de belønner bortføreres selvtekt med månedlige overføringer av norsk valuta via NAV Utland. Med andre ord - total mangel på samordning og helhetlig tankegang.




AddThis Social Bookmark Button

Om Bortført.no

Bortført.no er en nettside som er laget av foreldre med barn bortført utenlands.
  • Bortført-nettverket kan gi deg råd og hjelp basert på erfaringer.
  • Akutt situasjon ring politiet 02800.
  • Er du usikker på hva en barnebortføring er? Les  mer her
  • Kontaktpersoner Kjell Schevig: 915 81 146 kjellis@online.no og Tommy Hoholm: 992 68 144 tommyhoholm@gmail.com. Fluent English speaking advisor Julie Muren: 984 89 181 juliemuren@mail.com 

Bortført fondet

Bortført-fondet er en ideell forening med formål å samle inn midler for å hjelpe foreldre som er belastet med store kostnader, samt drive aktiv forbygging mot barnebortføring fra Norge.

Les mer om Bortført-fondet