Stine Wikholm forteller om bortføring av sin sønn til Italia

Min sønn C. ble bortført fra Bergen av sin far i mars 2006. Han var da 1 ½ år.
Jeg tok kontakt med det lokale politi så snart jeg oppdaget at de hadde vært borte fra hjemmet vårt en hel dag. Det var umulig å komme i kontakt med faren, og jeg ante fort at det var noe på ferde. Jeg ba politiet om assistanse for å finne ut om de befant seg i Bergen, eller om de var på vei ut av Norge – slik jeg fryktet. Til å begynne med virket det som om politiet var  behjelpelig, og etter noen lange kveldstimer fikk de gjennomslag for å spore sim-kortet til faren. Det ble dermed fastslått at de var på vei ut av landet med bil. Utifra simkortet ble det fastslått at faren hadde befunnet seg i Halden samme kveld og tydeligvis var på vei mot svenskegrensen. Så snart politiet hadde fått på bordet at han faktisk var på vei ut av landet med barnet, sluttet også politiets arbeid. De synes ikke det kunne være så farlig om faren tok sønnen sin med på ferie til Italia.

Til tross for at det var søndag dagen derpå, fikk jeg et hastemøte med en advokat. Han var rask og søkte om foreldreretten for meg på grunnlag av at barnet var blitt tatt ut av landet mot min vilje. På dagen fikk jeg en kjennelse fra Bergen Tingrett om at jeg skulle ha den daglige omsorg for barnet (noe jeg egentlig hadde allerede – ettersom det ifølge norsk lov er moren som har omsorgsretten når foreldrene er samboere). Da jeg presenterte dette for politiet, ville de ikke ta hensyn til Tingrettens kjennelse. Etterforskningsleder uttalte sågar at politiet var uenig i Tingrettens bestemmelse. I det hele tatt var politiet veldig opptatt av fars rettigheter.

Jeg ble anbefalt å anmelde forholdet for at far og barn skulle bli etterlyst internasjonalt. Ettersom jeg var i sentrum av Bergen, henvendte jeg meg til Bergen politikammer. Der fikk jeg beskjed om at de ikke kunne ta imot noen anmeldelse, ettersom forholdet måtte anmeldes på mitt lokale lensmannskontor. Tilsynelatende har politikammeret i sentrum varslet mitt lokale lensmannskontor om at jeg var på vei, og da jeg så vidt var kommet utenfor døren – på vei til lensmannskontoret – ble jeg  oppringt av etterforskningsleder lokalt, med beskjed om at de ikke ville ta imot noen anmeldelse. De skulle sørge for å gi meg beskjed dersom dette skulle være nødvendig. Til tross for dette, valgte jeg å trappe opp på lensmannskontoret. Nok en gang fikk jeg beskjed om at de ikke ville ta imot anmeldelsen. Jeg insisterte og fikk slutt komme inn. Betjenten gikk så ut av rommet for å ta en telefon, og da han kom tilbake ”tok han imot” anmeldelsen. Pussig nok, eksisterte ikke denne anmeldelsen da vi i ettertid ba om utskrift av politiets logg.  Med andre ord har de latet som om de tok imot den for at jeg skulle roe meg og komme meg derifra.

Skuffet og oppgitt over at politiet ikke tok noen skritt for å lokalisere barnet eller å stoppe faren, dro jeg og min svigerinne til Italia på tirsdagen. På vei sydover kontaktet jeg den Norske Ambassaden i Roma og ba dem om assistanse.

Ankommet Roma dro vi direkte til Ambassaden. Der fikk jeg oppgitt navn på advokater i de to byene der jeg antok far og barn kunne befinne seg. I tillegg fikk jeg tilbud om å benytte meg av telefon / faks på Ambassaden. Ettersom anmeldelsen jeg hadde levert dagen før ikke var blitt registrert, sendte jeg en påtaleerklæring fra Ambassaden. Hensikten med dette var å få far og barn etterlyst N-sys.

Onsdag, dagen derpå, dro vi til den byen vi antok de befant seg i. Sammen med advokat gikk vi til den lokale politistasjon. Der var de rask med å ta saken og sendte ut spanere for å lete etter farens bil i det området jeg trodde de var. Men ettersom norsk politi enda ikke hadde etterlyst far og barn i N-sys, hadde ikke italiensk politi mandat til å gripe inn. Utrolig fortvilende! Etter sterkt påtrykk og mange telefoner fra meg selv, advokaten min og andre involverte, fikk politiet registret saken i N-sys. Det var da blitt langt på kveld og klokken var nærmere 2300 da de kunne gå til aksjon. Dessverre var da faren reist videre med barnet og de ble ikke funnet på antatt adresse.

Dagen etterpå kontaktet jeg barnedomstolen i byen og de var også rask med å få på plass formalitetene. Jeg måtte imidlertid dra sørover til neste adresse der jeg antok de kunne befinne seg. Dette betydde ny advokat og ny barnedomstol.

Med god hjelp fra barnedomstolen og et effektivt politiapparat fikk jeg sønnen min tilbakelevert fredagen – nøyaktig en uke etter at han forsvant. Deretter fulgte tre uker på barnehjem i Italia i påvente av at saken skulle opp til behandling i barnedomstolen.

Sammenlignet med andre saker av denne typen, ble saken min løst ganske raskt. Men det er en utrolig psykisk belastning å være på leting etter sitt eget barn, uten å vite hvilke intensjoner den andre forelderen har og om man i det hele tatt får barnet tilbake. I tillegg var bekymringene store for et 1 ½ år gammelt barn på biltur fra Norge til Italia.

Takket være et handlekraftig og seriøst politiapparat i Italia, ble saken løst fort. Men det var et sjokk å oppleve det norske politiets unnvikende holdninger og nesten motarbeidende tiltak.  Man blir utrolig hjelpesløs når ikke politiet stiller opp i slike saker – og dessverre er dette realiteten for de fleste som har opplevd å få barnet sitt bortført.

I følge Justisdepartementet er barnebortføring straffbart i hh til straffelovens paragraf 216. Dette er imidlertid ikke politiet enig i. De forvalter lovverket etter eget forgodtbefinnende.

Av andre jeg har vært i kontakt med, hører jeg at departementet fraråder foreldre som har blitt fratatt barnet sitt å reise etter. For min del er jeg overbevist om at det var nettopp dette som gjorde at saken ble løst fort. Departementet henviser til søknadsskjemaene i forbindelse med Haag-konvensjonen, og parallelt med behandlingstider og byråkrati, har den forelder som har bortført barnet god tid til å organisere seg og eventuelt vanskeliggjøre i enda sterkere grad en tilbakelevering.

Haag-kovensjonen er for så vidt et bra tiltak, men den fungerer dårlig i de tilfeller man har problemer med å lokalisere det bortførte barn. Dessuten er det mange land som nekter å oppfylle sine plikter i henhold til konvensjonen.

Stine Wikholm Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen '; document.write( '' ); document.write( addy_text76842 ); document.write( '<\/a>' ); //--> Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

Lenke til avisartikel: http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article641388.ece