Ørjan Hesjedal forteller om bortføring av sin sønn til Sverige

Min sønn ble født i Norge i 1990 ble bortført til Sverige da i 2006. I perioden 2003 til 2006 bodde min sønn med meg i Os Kommune utenfor Bergen.  Etter samværsavtale oss i mellom skulle han ha samvær med mor (i grove trekk) i ferier på grunn av avstanden. Høsten 2005 begynte han på skolen i 1. Klasse.

Vinterferien 2006 reiste F til mor, men mor bestemte seg for å holde gutten tilbake i Sverige. Omstendighetene for hvorfor mor bestemte seg for å holde gutten tilbake er godt dokumentert gjennom ulike dokument som tilhører saken.

Hun fremsetter en lang rekke svært grove (dokumenterbart)falske anklager som hun presenterer for F, og som F forteller per telefon til meg (finnes på lydbånd). Jeg stemmer mor for retten i Bergen, og rettssak blir berammet til 7. april 2006. Mor forstår at hun på dette tidspunktet ikke har argumenter nok til å vinne frem i den kommende rettssaken. Mor kontakter flere hjelpeinstanser i Sverige, og den ene instansen påstår min sønn er utsatt for seksuelle overgrep av meg da gutten hadde plukket opp en lekeape fra en terapeuts sofa. Lekeaper betyr i følge en godkjent svensk metode; seksualitet, og dermed mente terapeuten at gutten var utsatt for seksuelle overgrep.

Jeg anmeldte mor til Politiet den 22. Juni klokken 15:00 da F ikke ble levert tilbake iht den rettslige avgjørelsen. Jeg vant frem i 6 rettssaker i 2006 og 2007. Likevel fikk jeg ikke min sønn tilbake. Jeg reiste da til Sverige og hentet gutten. Dette medførte at svensk politi etterlyste meg gjennom Interpol, selv om jeg hadde alle papirer som viste at jeg var i min fulle rett og at gutten var ulovlig tilbakeholdt i Sverige.

Saken min er nå på 1700 sider, og jeg har brukt ca 1,2-1,3 millioner kroner på saken. Reelt tap inkludert tapt inntekt/fortjeneste beløper seg til flere millioner kroner i perioden, og jeg er gjeldslave uten mulighet til å ha et eget bosted. Jeg ofret alt for denne saken. Jeg var engasjert far, en oppegående person, en leder, en inspirator, den som alltid stod løpet ut, den som aldri var redd for å ta i et tak eller hjelp andre. I dag – etter flere år med denne saken, føler jeg meg psykisk torturert. At mitt barn er stjålet fra meg, at mitt barn har blitt utsatt for grovt dokumenterbare overgrep av myndigheter i både Norge og Sverige. Saken har endret meg som person. Jeg er utslitt.. Jeg er forbannet på et system som gir mor rett selv om hun begår gjentatte lovbrudd og ignorerer samtlige rettsavgjørelser. Er forbannet på et system som gjør det mulig for en kynisk mor å fremsette falske anklager, og der man premierer mor selv om systemet oppdager og dokumenterer at mor farer med løgn. Min økonomi er ruinert som følge av denne saken. Fra og med mars vil jeg få 11-12.000 kroner utbetalt per måned i rehabiliteringspenger. Min inntekt tidligere var over godt over 33-35.000 per måned. Jeg betaler i dag 3000 kroner i måneden i barnebidrag.

Min erfaring er at norske advokater er ikke utdannet til å kunne håndtere slike saker. Min lommebok er ikke kvalifisert til å håndtere slike saker. Mange norske sakkyndige er ikke kvalifisert til jobben sin. I siste rettsrunde hadde vi 3 sakkyndige. 2 sakkyndige (de som hadde brukt tid på saken) hadde godkjenning av Psykologforeningen og Barne og familiedepartementet. Den siste hadde ikke slik godkjenning, og innrømmet dessuten at han ikke hadde lest dokumentene i saken han utredet. Og det er veldig mye mer – men dessverre ikke plass her. Jeg har nitidig samlet dokumentasjon for min påstander, og jeg overbringer det gjerne til den som vil gjøre noe med dette.