Tor Arne Liljebakk forteller om bortføring av sin datter til Estland

Erfaringer ved bortføringen og hjemføringen av min datter Ingela Kristin til og fra Estland. Jeg vil her kort beskrive mine erfaringer etter at datteren min, født 15.april 2002, ble bortført og senere hjemført på ekstraordinært vis.

Ingela ble bortført august 2007, mens jeg hadde del i foreldreansvaret og moren hadde omsorgen. Hun hevdet at hun hadde reist på ferie med Ingela, men jeg skjønte raskt at det var noe galt fatt og tok samme måneden kontakt med Politiet for å få hjelp i en fortvilet situasjon. Rådet jeg fikk var å ta kontakt med advokat.

I september stevnet jeg moren for Retten for å begjære overtakelse av omsorgen. I desember var første rettsmøte. Etter noen flere rettsmøter falt dommen først i mai 2008. Jeg ble tilkjent både omsorgen og foreldreansvaret alene. Da var det gått 9 måneder siden bortføringen.

Først i januar 2008 oppdaget broren min ved en tilfeldighet at det var noe som het Haagkonvensjonen etter å ha lest en artikkel i lokalavisen om en annen bortføring. Jeg undersøkte dette og tok umiddelbart kontakt med Justisdepartementet. Der fikk jeg et møte hvor 3 representanter deltok. Etter det var det en saksbehandler som jeg har hatt hele tiden. Funksjonen deres har vært å overbringe dokumenter til estiske myndigheter i forbindelse med begjæring om tilbakelevering iht Haagkonvensjonen. Samtidig meldte jeg Ingela savnet hos Politiet. Jeg forsøkte også å anmelde moren for ulovlig bortføring iht straffelovens §216, men det ble jeg nektet. De krevde at det først forelå en dom om foreldreansvaret. Noen måneder senere oppdaget jeg ved en tilfeldighet at savnetmeldingen var henlagt av Politiet. Etter at dom om foreldreansvaret forelå tok de i mot anmeldelse. Etter dette har det vært svært håpløst å få kontakt og framgang i dette da det hele tiden kom nye saksbehandlere som stort sett var vanskelige å få kontakt med. For kort tid siden fikk jeg høre fra Politiet at anmeldelsen fremdeles ikke var ferdig etterforsket!?

Søknaden om tilbakelevering ble oversendt i februar. Saken ble relativt raskt tatt opp i Estland med dom 15.juli. Ingela skulle ikke returneres tilbake til Norge da hun hadde funnet seg vel til rette i Estland. Man mente det derfor ville medføre stor risk for psykisk og fysisk skade å returnere henne. Solide støtteerklæringer fra både norsk Barnevern og norsk skole hjalp ikke. Heller ikke en rykende fersk norsk dom som sa at det beste for Ingela var å bli tilbakeført til Norge og til sin far som skulle ha omsorgen og foreldreansvaret alene.

På dette tidspunktet følte jeg det var kritisk for Ingela. Hun var i ferd med helt å miste kontakt med sitt morsmål og Norge. Moren gjorde sitt ytterste for akkurat dette. Men jeg lyktes heldigvis å oppnå noen få samvær innestengt på et lite rom under streng overvåkning. Begjæring om forvaring av Ingela oversendt til Estland via Kripos hørte jeg ingenting mer om. Jeg opplevde det hele som håpløst og hadde ingen tro på at jeg ville få noen mulighet til å få Ingela hjem igjen. Det førte til at jeg rett etter den estiske dommen trosset umuligheten og tok saken i egne hender. 23.juli 2008 lyktes jeg å ta med Ingela hjem til fedrelandet igjen. Det skulle egentlig ikke vært mulig.

Jeg opplever å ha gode svar på hva som bør gjøres for å forebygge barnebortføringer og når bortføringen har skjedd, men også på de mange svært belastende barnefordelingssakene i Norge.