Inga Marte Thorkildsen lyver om hvor mange barn som er bortført fra Norge, og vil gjerne ha definisjonsmakt over ordbruken i diskusjonen. (Talljukset til departementet ble dokumentert i TV2 sin reportasje 28.07.12.)

I vår kronikk i Adresseavisen 11.07.12   informerte vi om at regjeringen støtter en lovstridig praksis der NAV overfører bidrag bare dersom bortføreren er kvinne. Barn bortført av sine fedre får ikke bidrag. 

Norske myndigheter vet ingen ting om bortførte barns levekår i utlandet, og NAV undersøker ikke bortførerens inntekt før de utbetaler bidrag. Hvordan forklarer barneministeren at barnets økonomiske behov er uviktig, mens bortføreren kjønn er så vesentlig at det er det eneste kriteriet for om barna får underhold eller ikke?

 I sju år har regjeringen lovet å stoppe barnebidrag og trygd til barnebortførere, uten å følge opp løftene. Inga Marte Thorkildsen skriver i sitt svar... 

at hun ikke liker begrepet kjønnskrig, fordi "det ordet forteller ingenting om hva vi som tar likestilling på alvor forsøker å oppnå."  Thorkildsen skriver videre at at hun er opptatt av likeverdig foreldreskap og at barnets interesser skal ivaretas (les Thorkildsens innlegg fra Adressa 18.07.12 nederst på siden).

Regjeringen lyver om barnebortføring – igjen

Thorkildsen prøver å bagatellisere situasjonen ved å vise til en nedgang i barnebortføringer. Hun forteller at i årets første seks måneder er bare 11 barn bortført fra Norge, mot 23 på samme tidspunkt i fjor. Vi fører vår egen statistikk, basert på informasjon fra foreldrene som kontakter oss. Derfor vet vi at statistikken Thorkildsen bruker er mangelfull.

Det er dessverre ikke første gangen regjeringen presenterer uriktig tallmateriale. I Stortingets spørretime 03.02.10, proklamerte daværende justisminister Knut Storberget en kraftig nedgang i barnebortføringer. Bare 28 barn ble bortført i 2009, sa Storberget og roste regjeringens innsats.

Vi informerte pressen og partiene på Stortinget om at tallene for 2009 ikke stemte, noe som førte til at Storberget la skylden på politiet, som han hevdet at ikke hadde rapportert godt nok til Justisdepartementet. Bortføringene som var utelatt i 2009 ble inkludert i statistikken for 2010, og vi fikk et rekordår med hele 64 bortføringer.

I tilfellet Inga Marte Thorkildsen vet vi at regjeringen har valgt å manipulere statistikken. Det nytter ikke å skylde på politiet denne gangen, fordi Bortført.no sitter på sikre opplysninger om barnebortføringer som er rapportert til departementet og likevel utelatt fra statistikken.

Hvordan lever bortførte barn i utlandet?

mange land, spesielt i Øst-Europa og Asia, blir barn satt bort til slektninger eller på barnehjem dersom mødrene etablerer ny familie. I slike tilfeller brukes barna som inntektskilde, og underholdningsbidraget blir det største hinderet for at barna kan få en trygg oppvekst og utdannelse i Norge.

Tommy Hoholm sine to sønner har aldri bodd hos sin mor, de var en tid satt bort i et kloster for munker og guttene har mistet flere år med skolegang, samtidig som moren mottok bidrag fra NAV.

Likestilling, men ikke for alle

Inga Marte Thorkildsen snakker om ord hun ikke liker, og om hvilke ord som gir mening, men hvilken mening bærer Inga Martes ord om likeverdig foreldreskap og barnets beste?

70 prosent av barnebortføringene blir begått av kvinner, og barn bortført av kvinner får alltid bidrag fra faren i Norge, uavhengig av om moren er rik eller fattig. Barn bortført av sine fedre får aldri utbetalt underhold, selv om de lever i dyp fattigdom. På hvilken måte kan man definere denne praksisen som likeverdig foreldreskap? Og hvordan forklarer Inga Marte Thorkildsen at en slik ordning er til barnas beste?