I Norge er man bidragspliktig til barnet er 18 år, eller til barnet har fullført videregående skole. Men for barn som er bortført til utlandet, er man bidragspliktig til barnet er 25 år, såfremt barnet er under utdannelse eller er arbeidsløs. NAV krever inn pengene.

Det er bare ett problem med dette: NAV Internasjonal sier at de ikke har myndighet til å be bidragsmottakeren om å dokumentere at de virkelig studerer eller er uten arbeid. 

Mottaker trenger bare å be sin lokale domstol om å fastsette bidraget på grunnlag av inntektsinformasjon gitt av NAV....

Deretter kan de bare fortelle NAV at de skal studere til en doktorgrad om 7 år, og NAV vil kreve inn bidraget, uten spørsmål.  Dette gjelder også selv om bidragsmottakeren rent faktisk ikke studerer, fordi NAV ikke tar hensyn til hva som faktisk skjer. Selv om bidragsyter varsler om at ordningen misbrukes, så har altså NAV ikke myndighet til å be om likningsattest eller vitnemål ..... sier de. 

Som om dette ikke var ille nok, settes bidragsstørrelsen gjerne høyere i utlandet enn her hjemme, fordi den baseres på bruttolønn uten hensyn til levekostnader, og i tillegg økes bidragsstørrelsen i takt med alder. Med en normal norsk inntekt snakker vi derfor om bidragsbeløp i størrelsesorden fem til sju tusen kroner per måned.

Naturlig nok blir dette en svært lukrativ ording for mange, og resultatet er at flere godt voksne bidragsmottakere nå tilbringer livet på endeløse feriereiser, som regel finansiert av norske forelde som på forhånd var frarøvet  kontakt med barnet sitt. Utbyttingen og fremmedgjøringen går sålededes i arv til neste generarasjon. 

8. februar 2018

Kjell Schevig, redaktør Bortført.no