Jeg har opplevd noe ingen foreldre bør oppleve. Min datter ble kidnappet av sin far og ført til Libanon. Det tok meg 8 lange måneder å få henne hjem igjen. Hvordan jeg fikk det til er en lang og komplisert historie.

Vi fikk barn uten å kjenne hverandre godt nok. Vi kom fra forskjellige land, med svært forskjellige kulturer og religioner. Han annengenerasjons innvandrer fra Libanon, jeg norsk. Vi bodde i Australia. Forskjellene bare forsterket seg etter at vi ble foreldre.

Nye spørsmål dukket opp etter hvert. Hvilken religion skulle hun oppdras under? Hvilke språk skulle hun snakke? Hvilket pass skulle hun ha? Særlig for hennes far ble disse tingene viktige, og han begynte å bryte avtaler og løfter vi var enige om. Hans familie.....

og deres religiøse og kulturelle levemåte styrte hele vår hverdag. jeg følte til slutt at jeg levde i et fengsel. Jeg vil ut av det hele, hjem til min familie og mitt nettverk i Norge.

Med bistand fra min norske advokat tok jeg med datteren min hjem, for å starte en barnefordelingssak i det norske rettssystemet. Det viste seg å være et stort feilgrep. Haag konvensjonen ble påberopt og jeg ble bombardert av advokater med trusler om å miste datteren min. Det var et sjokk og en forferdelig situasjon da jeg trodde det jeg hadde gjort var riktig for alle parter.

Jeg følte det nødvendig til å gi fra meg datteren min og ble enig med barnefar om at hun skulle bo i Australia med han, og at jeg kunne besøke henne så mye jeg kunne der. Dagen hun ble hentet var en av de verste dagene i mitt liv. Lite visste jeg om at det bare skulle bli verre. Kort etter reisen tilbake til Australia bestemte barnefar at han ikke ønsket å følge avtalen vi hadde inngått i Norge. Han ønsket ikke at datteren vår skulle få besøke meg i Norge og ønsket heller ikke at jeg skulle få ha datteren vår i Australia uten oppsyn. Han startet ny rettssak og ba om eneansvar og omsorg. Jeg flyttet til Australia kort etter, innstilt på å være der så lenge rettssaken pågikk. Jeg ba om å få flytte hjem til Norge med datteren min. Denne gangen på den riktige måten.

Etter mange timer hos advokaten min, forberedelser og noen få timers samvær med datteren min under barnefars oppsyn skulle vi møte i retten første gang.

Vi ba om at dommeren måtte komme med en midlertidig løsning så lenge rettssaken pågikk slik at jeg kunne se datteren min oftere og ikke minst alene uten oppsyn. Det ble satt en dato for en midlertidig dom, og med streng beskjed om at vi måtte komme til enighet om en løsning samme dag hvor jeg fikk mer samvær. Følelsen av å bli hørt og trodd var en stor lettelse. Jeg fikk ha datteren min hos meg noen netter i uken, og det var helt fantastisk. Bare det å kunne gjøre hverdagslige ting sammen som å handle, lage middag og lese bok i sofaen. Verden som hadde vært fargeløs og grå i flere måneder ble litt lysere og litt lettere å leve i. Tiden fram til den midlertidige dommen gikk med på advokatbesøk, bli analysert av en barneekspert som skulle uttale seg om saken og å tilbringe så mye tid som mulig med datteren min. Dette i tillegg til uendelig mange alenetimer hvor frykt, ensomhet og hjemlengsel preget hvert minutt og hver time. Det var tungt og tiden sto som stille hvor jeg ikke turte tenke fram i tid eller se for meg framtiden.

Endelig kom dagen, vi hadde hatt møter i retten, rapport fra barneeksperten og utallige dokumenter med historiene våre og hvorfor vi mente vi hadde rett og var best egnet til å ha hovedansvaret. Det var en gledens dag, og en av de beste jeg kan huske. Dommeren ga meg midlertidig hovedomsorg. Datteren min skulle bo hos meg og få besøke faren sin. Det var uten tvil det eksperten og dommeren mente var best for datteren vår. Det føltes som lyset endelig ble tent i enden av tunellen og jeg kunne puste fritt igjen. Viktigst av alt var det en kjempeviktig indikasjon til hva utfallet av selve rettsaken kom til å bli. En indikasjon på at jeg kom til å få dra hjem til Norge med datteren min.

Kort etter den midlertidige dommen tok barnefar kontakt og sa han ville inngå rettsforlik. Han skjønte at han hadde tapt og ville finne en løsning hvor begge kunne være i vår datters liv. Han ville flytte med til Norge slik at vi kunne dele på omsorgen og hun ville få en mamma og pappa i hverdagen sin. Jeg var overlykkelig, det var den nest beste nyheten på lenge!

Rettsforliket ble utarbeidet med advokatene våre. Vi skulle alle tre flytte til Norge mot at vi kjøpte han en leilighet, en bil og ga han et rentefritt lån så han kunne starte sitt nye liv i Norge på en god måte. Det var mye å svelge, men det var verdt det. Alt var verdt det. Vi bestilte billetter til Norge for alle 3, ironisk nok på Amerikas frigjøringsdag, 4.juli 2012. Alt han ønsket før vi flyttet var å få dra på besøk med datteren vår til sin beste venn i New Zealand. Han skulle få noen av mine samværsdager mot at jeg fikk noen av han når vi kom til Norge.

Skriftlig avtalt selvfølgelig, og 26 juni skulle de komme tilbake og vi hadde avtalt tid og sted for overlevering. De kom aldri tilbake. Det var starten på marerittet.

Barnefar hadde slektninger i Libanon som de besøkte ved jevne mellomrom, så det var åpenbart hvor de hadde reist. Familien hans i Australia nektet for at de visste noe. Han ble etterlyst via Interpool, en ¨recovery order¨ ble utstedt av retten i Australia og alle instanser var på saken. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det fantes en avtale mellom Australia og Libanon som gikk ut på samarbeid i slike saker men den var aldri blitt brukt før og det var ikke forventet at den skulle kunne være til noen hjelp. Jeg ga min advokat i Australia fullmakt til å følge saken videre derfra før jeg reiste hjem 4.juli 2012- den store frigjøringsdagen.

Jeg anmeldte forholdet i Norge, skaffet meg den beste advokaten vi kunne finne og startet jobben med å finne og få hjem datteren min. Til og begynne med fikk vi beskjed av politiet at dette ikke var en sak for Norge da hun var kidnappet fra Australia. Heldigvis sto det i rettsforliket fra Australia at alle fremtidige rettsforhandlinger skulle foregå i Norge og at det skulle være hennes hjemland. Likevel måtte min advokat til retten to ganger for å få medhold.

Politiet startet å jobbe med saken og advokaten min jobbet videre med å få satt i gang ny rettssak for å få omsorgen og ansvaret alene i lys av hva som hadde skjedd. Jeg mottok trusler om at barnefar reiste rundt i Midtøsten og kom til å forsvinne inn i Syria hvis jeg prøvde å finne dem.

Alt gikk tregt, og pappa som hadde vært min støtte og min klippe gjennom alt begynte å undersøke mulighetene for å gjøre ting på egenhånd. Vi hadde nå også advokat i Libanon for å få hjelp til å spore dem opp i landsbyen der jeg visste han hadde familie. Vi tok kontakt med Martin Waage hos  Pro Risk AS (bildet) og inngikk en avtale med dem om hjelp til å finne og få hjem datteren min. Det virket som den eneste måten, til tross for at vi fortsatte jobben gjennom alle tre rettslige instanser i håp om at noe skulle gi oss det vi trengte for å få henne hjem.

Vi reiste til Libanon, opp i fjellene og til den lille landsbyen hvor vi trodde de var. Skjulte oss bak sjal og i mørke biler og trålet gatene. I håp om å se en av dem, om så bare et lite glimt for å bekrefte at vi var på rett spor. Advokatene våre jobbet samtidig på spreng i alle tre land, myndighetene gjorde hva de kunne og jeg følte virkelig at alle kluter var på dekk. Pro Risk AS  hos lokale kontakter som hjalp til, og sammen lette vi gjennom alle mulige spor.

Jeg var i et famillieselskap når telefonen kom. Det var rundt oktober og vi ventet på tegn på hvor de var. Ingen kunne gjøre noe før vi visste hvor de oppholdt seg. Det var Pro Risk AS som bekreftet at datteren min og faren hennes var i den lille landsbyen vi hadde trodd hele tiden. Jeg gråt og lo om hverandre, og familien min gråt og lo med meg. Vi visste hvor hun var og nå kunne vi konsentrere oss om å få henne hjem!

Advokaten min i Libanon startet straks en barnefordelingssak i rettssystemet i den nærmeste byen, og fant fort ut at det allerede var igangsatt av barnefar. Han hadde funnet opp en historie full av løgn for å få foreldreansvaret av retten med tydelig intensjon om å bosette seg fast og bli i Libanon. Vi fikk sendt vårt motsvar til hans påstander og ting var i gang. I et korrupt land hvor det meste kjøpes og hvor jeg manglet innflytelse fullstendig fikk jeg klar beskjed om at rettssaken vill dra ut i lang tid og jeg kom til å tape.

Jeg måtte jobbe videre med andre løsninger. Pro Risk ASi samarbeid med min far ble løsningen og redningen på mitt mareritt. Pappa er gammel sjømann og så en mulighet for å ta seg ut av Libanon over til Kypros på båt. Planen ble finpusset, planlagt i detalj og det eneste vi manglet var å få tak i datteren min.

Barnefar ble kalt inn til avhør hos politiet uten å vite at jeg var til stede. Politiet lovte å hjelpe meg med å få se datteren min, jeg var tross alt moren hennes. Da han møtte opp ble jeg ført inn i samme rom og han ble nødt til å inngå en avtale hvor jeg skulle få se henne. Alt på hans premisser, men det gjorde ingenting. Hun hadde akkurat hatt bursdag og fylt 3 år, det var nesten 5 måneder siden jeg hadde sett eller snakket med henne.

Pappa (bildet) var der sammen med meg og vi ble kjørt opp til landsbyen. Barnefar forsvant og kom tilbake etter noen timer med henne. Jeg smeltet inni meg, der var hun i levende live foran meg. Endelig var vi sammen igjen. Hun var først sjenert og krøllet seg sammen på faren sitt fang. Så, etter en halvtimes små prating og rolig tilnærming kom hun på fanget mitt og det var som om vi aldri hadde vært fra hverandre. Hun strålte opp og hun forlot meg knapt med en meter de neste ukene. Jeg ble værende i landsbyen i omtrent 6 uker. Vi var omgitt av våpen og var aldri alene. Skulle barnefar ut en tur satt 4-5 andre menn utenfor inngangsdøren med våpen og passet på at vi ikke dro noe sted. Skulle vi ned til butikken i landsbyen fulgte noen med oss til enhver tid. Jeg fikk ikke dra eller gjøre noe med datteren min uten følge eller tillatelse. Dørene ble låst om nettene uten mulighet til å åpne uten nøkkel og det var gjerde og port rundt eiendommen. Jeg fikk klar beskjed om at jeg kom til å sette mitt eget og vår datters liv i fare dersom jeg prøvde å gjøre ta henne med ut derfra. Samtidig pågikk rettssakene, advokater, politi, Pro Risk AS og min far jobbet for å finne en løsning.

Jeg følte meg som en fange selv om jeg når som helst kunne reise uten datteren min. Tingene våre ble gått gjennom og undersøkt, telefonen min ble sjekket og alt jeg gjorde ble kontrollert. Jeg så ikke håp og lyset som jeg hadde skimtet langt unna tidligere ble mindre og mindre og til slutt borte. Jeg klarte ikke å bli men jeg klarte ikke å forlate datteren min. Så jeg ble. Uten et sekund å tvile på det faktum at hvis noen mistenkte hva vi prøvde å planlegge på utsiden ville jeg bli likvidert, borte, drept. Uten at noen ville tenkt seg om to ganger. De lokale kontaktene og menneskene vi fikk hjelp av, sa alle det samme: ingen ville hjelpe oss så lenge vi var i den landsbyen, det var for farlig.

Plutselig en dag sa barnefar at alt han egentlig ønsket var at vi skulle bli sammen igjen. Han ville vi skulle flytte sammen tilbake til Australia og være en familie. Det kom som lyn fra klar himmel, så uventet at jeg ante ikke hva jeg skulle si. Men jeg tenkte fort at det kunne bli min redning. Om jeg bare kunne få oss ut av landsbyen og ut av landet så var jeg villig til å inngå en hvilken som helst avtale med han. Jeg fikk beskjed fra de på utsiden at jeg måtte prøve å få ham til å ta oss med ut av landsbyen så kunne vi bli hentet ut og smuglet hjem.

Så mitt livs skuespill begynte. Jeg sa som sant var at jeg følte meg fanget, dårlig behandlet og redd for å være i landsbyen. Til min store overraskelse foreslo han at vi tre skulle reise til et hotell i en annen landsby ved sjøen så vi kunne prate sammen og finne tilbake til hverandre. Han var paranoid og redd for at jeg kom til å lure ham så han la alle planer og bestemte hvor og hva vi skulle. Vi ble enige om å reise to uker til et hotell hvor vi skulle finne en løsning og komme fram til en avtale. Jeg var sikker på at disse to ukene var alt vi trengte for å få oss ut av landet. Jeg tok feil igjen. Det var vanskelig å få tak i båt, været var ustabilt og farvannet vi måtte krysse var godt patruljert. Dagene gikk og oppholdet vårt gikk mot slutten uten noen løsning.

Barnefar ble mer og mer mistenksom. Han lurte på hvorfor det virket som jeg dro ut tiden, hvorfor jeg ikke ville kysse han, ligge med han. Jeg spilte så godt jeg kunne, måtte finne balansen mellom å la han tro at jeg ville bli en familie igjen og å dra ut tiden. Jeg spilte på at jeg ikke stolte på han, at han hadde påført meg så mye smerte at jeg ikke var klar for et fysisk forhold eller å forplikte meg til noe. Jeg måtte se at han hadde forandret seg, at han mente det han sa om å bli et nytt og bedre menneske. Jeg måtte gi nok til at han trodde meg og holde igjen nok til å kunne kjøpe mer tid uten at han sluttet å tro på meg. En dag vi spiste lunsj så han meg hardt og direkte inn i øynene og spurte ut av det blå om jeg hadde vært i kontakt med Pro Risk AS og om vi planla noe. Om vi planla flukt over havet. Jeg frøs til is inni meg, dette var spørsmål jeg ikke var forberedt på. Han var ikke dum, han ville ikke trodd meg hvis jeg sa nei. Så jeg sa ja. Ja, selvfølgelig har vi det. Selvfølgelig har vi sjekket ut alle muligheter, inkludert Pro Risk AS, inkludert muligheten for og smugles ut av landet. Men det er for farlig, det er for mye konflikt i området og jeg vet hva som skjer med oss hvis dere hadde tatt oss i forsøket på å rømme. Den faren er jeg ikke villig til å utsette datteren vår for. Jeg var skald, stirret han hardt tilbake i øynene og svarte så jeg nesten trodde det selv. Han slo seg til ro med svaret, men slo seg nok ikke til ro med tanken og få dager senere tok han datteren vår med seg igjen og forsvant tilbake til landsbyen.

Jeg var tilbake til start. Muligheten vi hadde fått servert på sølvfat viste seg å ikke kunne brukes, og jeg trodde det var min eneste og siste sjanse. Jeg orket ikke tanken på å reise tilbake til landsbyen og dro hjem til Norge. Det var jul, det var tomt, og alt var håpløst.

Helt til han tok kontakt igjen. Var lei seg for at han hadde dratt. Han var bare paranoid og redd for hva jeg kanskje planla. Han ville ikke jeg skulle dra med datteren vår, han skjønte selv han hadde ødelagt alle sine muligheter for samvær i en normal rettssak etter dette. Han lurte på om jeg kunne komme tilbake og om vi kunne prøve igjen. Det var ikke noen framtid eller noe liv der for dem. Hun fortjente bedre, det var ukentlige skytinger i nærmeste by, konflikten i Syria ble verre og en Burger King ble bombet et par dager etter det ene besøket vårt tidligere på høsten. Vi jobbet på spreng med å få på plass på en båt, en plan og en rute ut. Jeg holdt tråden varm, sa jeg skulle komme tilbake og at vi skulle finne en løsning. Fant unnskyldninger til å hale ut tiden med å dra slik at alt kunne falle på plass først. Endelig var planen klar, båt kjøpt og fluktrute planlagt til den minste detalj. Alt jeg måtte gjøre var å få datteren min og barnefar til å møte på et spesifikt sted til en veldig spesifikk tid slik at jeg kunne følge en spesifikk plan for å få henne ut. Jeg fløy til Libanon hvor han skulle møte meg og kjøre meg til hotellet hvor vi hadde booket en natt. Jeg hadde sjøsyketabletter i bhen, papirer og pass i skoene og doble lag med klær så vi var klare til å dra hvis alt gikk etter planen. Kofferten var full av gamle håndklær og slitte klær. Håndvesken hadde ingenting av betydning. Alt skulle jeg likevel kvitte meg med når jeg rømte med datteren min.

Ingenting gikk etter planen, han dukket opp uten datteren min og hotellet hadde en konferanse i det ene rommet vi skulle gjennom for å rømme ut og ned en branntrapp på baksiden. Jeg var rådvill, vi hadde et vindu fram til klokken 12 neste dag hvor det var meldt om dårlig vær og storm på havet. Vår lille gummirib ville ikke tålt det. Jeg presset han og sto på mitt om at han måtte hente henne. Jeg ville ikke tilbake til landsbyen og nærmest kjeftet på han for at han ikke respekterte avtalen vår og mine følelser. Han ga seg og hentet henne, men på grunn av konferansen i rommet vi skulle rømme gjennom fikk jeg beskjed om at det hele måtte utsettes til neste morgen. Det var eneste og siste mulighet. Kort etter han kom tilbake med henne satte vi oss i lobbyen for å spise og drikke litt. Datteren min måtte fort på do hvor jeg ble med henne.

Originalplanen var å få henne med på do, legge igjen veske og alt i lobbyen for å gå videre fra toalettet opp en etasje og ut en branntrapp. Jeg sendte melding til Pro Risk om at jeg hadde henne alene på toalettet og fikk beskjed om å gå. Jeg ble fylt av adrenalin og jeg forlot badet med datteren min i armene og hjertet i halsen. Jeg latet som jeg ikke visste om konferansen de holdt og gikk stille og beklagende gjennom rommet. Ingen stoppet meg eller lot merke at jeg var der. Opp en trapp, ut nødutgangen og ned branntrappen. En bil uten skilter ventet, vi kastet oss ned på gulvet bak i bilen og kjørte i full fart mot vårt safe house hvor vi måtte oppholde oss til neste morgen da det var blitt for sent for å dra ut med båten. Jeg tok simkortet ut av telefonen og kuttet all kontakt med omverden. Vi skrudde av alle lys, lagde ingen lyder og ventet. Ventet i det som virket som det uendelige på at det skulle bli morgen. Hver bil som kjørte forbi, hver lyd eller hvert rop i natten føltes som en trussel eller noen som hadde funnet oss og skulle hente oss. Enten politiet for å sette oss i fengsel, eller barnefar og hans menn for å kvitte seg med meg og Pro Risk og ta tilbake datteren min. Men ingen kom, ingen løp ned døren og ingen hentet oss ut til en skjebne jeg ikke tør tenke på. Tidlig neste morgen la vi oss igjen ned på gulvet i den samme bilen og kjørte ned til en gammel ubrukt havn hvor båten og to tidligere marinesoldater ventet på oss. Vi ble bundet fast til båten og dro. Ettersom Libanon ble mindre og mindre bestemte jeg meg for å ikke se tilbake igjen. Kun framover og hjemover. Vi var fri!

Sonja Tvedt
Rådgiver Bortført.no  Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen